© Oktober forlag / Pernille Maria Walvik
Maria Navarro Skaranger (f. 1994) debuterte i 2015 med denne oppvekstfortellinga fra drabantbyen Romsås i Oslo.
Mariana går i 8. klasse på en flerkulturell skole. Hun er forelsket i Muhammed, «Mu2».
Neste uke det er internasjonal uke så i dag Solveig ga ut påmeldingsark for fagene man kan ta, og denne gangen jeg tenker enten jeg skal ta dans eller hennamaling, eller kanskje idrett for også Mu2 tar det garantert. Da alle hadde fått påmeldingsark, Hong rekket opp hånda og avbrytet (selvfølgelig henne hadde settet seg på første rad og slikka ræva til Solveig), for hun skulle si videre hva elevrådet har gjort denne måneden, og bare: elevrådet har bestemt juleballet bare er for tiende og at åttende skal servere så vi tjener penger til Polen-turen, og så hun legget på smiskeord som fellesskap og tillit, så Ibra ble så provosert over smiskinga at han ropte: hong kong melkekartong pulte med rumpeballong, ut i hele klassen og ble kasta ut og måtte til rektor. Synd for Ibra, what goes around comes around, men selv om var det frekt jeg slår meg enig: Hong er tilbakestående.
En gang jeg og Hong diskuteret hvor kommer vi fra, selvfølgelig Chuka også kom og da det ble om å gjøre å være fra mest land. Chuka bare: jeg er marokkaner, norsk, og bestefar er fra Algerie, derfor jeg er helt marokkansk, kvart algerie og litt norsk. Først jeg tenkte: la, Chuka må ha store problemer i hodet sitt, og tenkte: jeg burde si han er reddhare for hunder, men så kom Hong, og jeg sverger hun var verst ass, for alle vet hun er chipper fra Vietnam, men hun bare: jeg er halvt fra Kina for jeg ble født i flyet da var det i grensa mellom Vietnam og Kina, også jeg er halvt vietnameser, og onkern min er fra England så jeg også er fem prosent engelsk, og litt norsk. Jeg og Chuka bare: lagela, hva skjedde i det flyet da du ble født?
En gang Hong også fikk dritstygt kort hår og sa morra hennes hadde klippa håret om natta når hun sov, men alle vet henne var på frisøren på senteret som koster 150 kroner og henne ikke tør å si, stakkars hun.
Fra Alle utlendinger har lukka gardiner, 2015, s. 32–33.