Har du forstått kapittelet? Test deg selv:
I et nøtteskall
I løpet av perioden mellom 1940 og 1980 gikk Norge fra krig og okkupasjon til å bli et velferdssamfunn. Viktige politiske hendelser som preget litteraturen, var andre verdenskrig, atomtrusselen og den kalde krigen i de første etterkrigstiårene og senere Vietnamkrigen. Etter en tørketid for norsk litteratur under krigen kom det veldig mange utgivelser de første etterkrigsårene. Krigserfaringen krevde et nytt språk, mente forfattere i 1950-årene, og dermed kom det endelige gjennombruddet for modernismen. Enkelte forfattere skrev modernistiske romaner og noveller, men det var særlig innenfor lyrikken at modernismen fikk fotfeste i 1950-årene. Men den møtte motstand. Først kom kritikken i Tungetaledebatten, der modernistene ble kritisert for manglende kunnskap om regler og mønstre i lyrikk. Dernest kom kritikken fra en ny type modernister i 1960-årene som ønsket en enklere og mer konkret litteratur. Sekstitallsmodernistene ville heller se på menneskets omgivelser enn på individets indre, og de fjernet seg fra komplisert og symboltung diktning. Innenfor den tradisjonelle litteraturen var det de store individpsykologiske romanene som dominerte først. I 1970-årene tok den sosialrealistiske romanen over. Det er politisk motiverte romaner som forkynner en feministisk eller marxistisk ideologi.