Har du forstått kapittelet? Test deg selv:
I et nøtteskall
Litteraturen etter 1980 kan deles inn i to hovedretninger: en postmodernistisk og en realistisk. Forstavelsen «post» betyr etter, og betegnelsen postmodernisme brukes om kunsten og litteraturen som kom etter modernismen. Noe av det som kjennetegner postmodernismen, er at de felles referanserammene går i oppløsning. «Alt» blir lov innenfor litteratur og kunst, og mange forfattere blander ulike stilarter i tekstene sine.
Den postmodernistiske litteraturen speiler samfunnet, og postmodernisme generelt handler om det nye. Vi lever i et mediesamfunn som bombarderer oss med inntrykk og informasjon. Mange postmodernistiske forfattere omfavner den nye medievirkeligheten de er en del av. Andre igjen er skeptiske til hva mediesamfunnet gjør med oss, og stiller spørsmålene: Hvordan skal vi klare å skille det som er viktig fra det som er mindre viktig? Hva gjør utviklingen med vår måte å kommunisere på? Går verden egentlig framover?
Skrivemåten etter 1980 er en blanding av flere skrivemåter fra tidligere litteraturepoker. Det er ingen faste former eller regler lenger, og forfatteren står fritt til å skrive akkurat slik han eller hun vil. De postmodernistiske tekstene er ofte preget av en minimalistisk stil, med en komisk og ironisk undertone. Samtidig med at det er mye lek og eksperimentering i postmodernistisk litteratur, er den store mengden norsk litteratur etter 1980 ganske tradisjonell og kronologisk i formen. Temaer som dagens forfattere er opptatt av, er blant andre familieliv og mellommenneskelige relasjoner, ensomhet og mangel på kommunikasjon, samt livet i storbyen og på bygda.