Har du forstått kapittelet? Test deg selv:
I et nøtteskall
På 1800-tallet gjennomgikk det norske samfunnet store endringer, og vi bruker begrepet modernitet om dette nye samfunnet og om prosessen som ledet til det. Endringene kom til gjennom det vi kan kalle en vitenskapelig, en industriell og en demokratisk revolusjon. Alle samfunnsendringene er synlige i litteraturen fra denne tiden. Den går først igjennom en overgangsperiode kalt poetisk realisme (ca. 1850–1870) da Camilla Collett, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen debuterte. Det de skrev, peker fram mot den perioden som kalles realismen (ca. 1870–1890). I denne perioden inspirerte den danske litteraturviteren Georg Brandes diktere i hele Norden til å fjerne seg fra romantisk og idealistisk diktning og til å skrive om konkrete problemer i samfunnet. Målet var å etterligne virkeligheten, og den litterære teknikken ble derfor viktig. Tre viktige forfattere var Ibsen, Bjørnson og Alexander Kielland. I 1880-årene utviklet litteraturen seg i en retning som vi kaller naturalismen. Her er synet at individenes skjebne er forutbestemt. De kan ikke selv påvirke sin situasjon, og dette kalles determinisme. Ofrenes skjebne skildres i hver minste, heslige detalj gjennom sykdom og død. I naturalismen er synsvinkelen hos de dårligst stilte, ikke hos borgerskapet, og dette gjenspeiles også i språket. Likevel er begge retningers litteratur beregnet på borgerskapet, som hadde makt til å forandre samfunnet. Viktige naturalister er Arne Garborg og Amalie Skram. 1880-årene er også kjent for sedelighetsdebatten som dreide seg om seksualitet og prostitusjon.