Dear Mimmy

Jeg forsøker å konsentrere meg om leksene (en bok jeg skal lese), men jeg klarer det absolutt ikke. Det foregår noe i byen. Vi hører skudd fra åsene. Det kommer kolonner av mennesker fra Dobrinja. For å forsøke å stanse et eller annet - de vet ikke selv engang hva det er.
Vi må helt enkelt si at vi føler at det kommer til å skje noe, at det allerede skjer, en grusom ulykke.
TV viser folk som står foran Nasjonalforsamlingen. I radio sender de hele tiden sangen "Sarajevo, min elskede". Alt dette er riktig vakkert, men jeg har alltid en slags krampe i magen, og jeg klarer ikke å konsentrere meg om arbeidet mitt lenger.

Mimmy, jeg er redd for KRIGEN!
Zlata

Søndag 12.april 1992

Dear Mimmy

Granatene regner over de nye delene av byen - Dobrinja, Mojmilo, Vojnicko polje. Alt er ødelagt eller brent opp, innbyggerne er i tilfluktsrommene. Her, i sentrum av byen, hender det ingenting. Folk går ute i gatene. I dag er det varmt, en deilig vårdag. Vi gikk ut, vi også. Det var fullt av voksne og barn i Vasa Miskingaten. Det kunne også ha vært en fredsmarsj. Folk gikk ut for å treffe hverandre, de vil ikke ha krig. De vil leve og more seg, slik de alltid har gjort. Er ikke det normalt? Hvem kan elske krigen og ønske seg den? Det finnes ikke noe mer forferdelig.

Jeg tenker igjen på den strømmen av mennesker som jeg var med i, jeg også. Den var større, sterkere enn krigen. Derfor vil det være folket som seirer. Det bør være det, og ikke krigen, for krigen har ikke noe menneskelig i seg. Krigen er fremmed for det menneskelige.

Zlata.

Tekst:Zlata Filipovic
Illustrasjon: K. Kristiansen

ORDLISTE:

forferdelig (adj.) = svært, kollosalt
granatene (subst., flertall, best. form) = prosjektilene med sprengladning
kolonner (subst., entall, ubest. form) = rekker med mennesker
Nasjonalforsamlingen (subst., egennavn) = forsamlingen av folkevalgte som bl.a. bestemmer lover
seirer (verb, presens) = vinner
tilfluktsrommene (subst., flertall, best. form) = de bombesikkre rommene i fjell eller kjeller