Det er noe eget med å reise. Stasjoner. Vente på tog, vente på noen som kommer med toget. Flyplasser. Det er en annen stemning på flyplassen. Publikum er liksom litt annerledes. Mer fargerike, mer internasjonale. Men ellers likner det. De store tavlene som sier når tog eller fly kommer og går. Av og til kommer det en opplysning om ett eller annet med bare halvt menneskelig stemme.

Jeg sitter på en flyplass og venter. Har funnet "gate 35". Sitter sammen med en masse andre mennesker som også skal til København. Der er en ung familie med to barn. Hvor gamle kan de være? To og fem? Jeg ser på mor og far, de følger ungene med blikkene, de kunne jo falle og slå seg! Far er en flott fyr rundt de førti. Jeg tenker: Lurer på hvordan de traff hverandre? Hun må ha vært meget vakker som ung. Skjønt, de er jo unge fremdeles.

Der borte sitter et helt følge med japanske turister. Japanerne har en egen evne til å myldre. Reisegruppene er antakelig svært store.

Eller det unge paret der borte. De har en baby de er helt oppslukt av. Den må være rundt seks måneder. Ungen har store, flotte, hvite tenner og et blått blikk. Han er uopphørlig interessert i alt rundt seg. Jeg kjenner meg nesten sjenert av hans interesse for min ringe person, og hans mor prøver også å avlede oppmerksomheten. Hvor kommer de fra? Til min overraskelse hører jeg at det er italiensk de snakker! - Brava, sier mor. Altså er barnet en pike.

To velfungerende lykkelige familier. To foreldrepar som er engasjert i ungene sine. Som ser med varmt blikk på hverandre. Gledelig at det fungerer fremdeles, for noen. At det ikke bare er skilsmisse, stridigheter og motsetningsforhold Jeg kjenner meg glad.

Og tankene vandrer. Plutselig husker jeg et dikt som jeg var opptatt av en gang. Det er av Sigmund Skar. Det handler om en flyplass beskrevet som livets avgangshall. Vi kommer drassende med våre mange kofferter. Noen er av skinn. Noen kommer med slitte plastkofferter og noen med kjempebager. Noen har så mye med seg at de trenger flere traller for å få alt sammen fram til disken. Så må man gi alt sammen fra seg. Man venter på oppropet. Vi skal forlate alt det kjente og gi oss det ukjente i vold. Avskjeden. Det store ukjente som er på den andre siden av "gaten".

Jeg kaster et øye på tavlen: Boarding til København. Så er det bare en vanlig reise igjen. En snartur til København. Jeg kommer hjem igjen på torsdag.

Hilsen Stella

---

ORDLISTE:

annerledes (adv.) = forskjellig, ulik, på en annen måte
antakelig (adv.) = trolig, nesten sikkert
avlede (verb, infinitiv) = lede forbi, få til å gjøre noe annet
avskjeden (subst., entall, best. form) = det å si adjø, gå fra hverandre
drassende (verb, pres.part.) = som bærer tungt
engasjert (adj.) = opptatt av
gate 35 (subst., ubest. form, eng.) = utgang 35
gi oss det ukjente i vold (uttrykk) = reise til et nytt sted, en ny fremtid, satse på det usikre
min ringe person (uttrykk) = meg, person som er lite kjent
motsetningsforhold (subst., flertall, ubest. form) = grunnleggende uenigheter
myldre (verb, infinitiv) = være mange sammmen, gå i store grupper
oppmerksomheten (subst., entall, best. form) = konsentrasjonen, oppstusset
sjenert (adj.) = her. forstyrret
stemning (subst., entall, ubest. form) = humør, sinnstilstand
stridigheter (subst., flertall, ubest. form) = uenigheter, krangler
traller (subst., entall, ubest. form) = trillevogner
uopphørlig (adv.) = hele tiden, uten stopp
velfungerende (adj.) = som klarer seg godt