Har du forstått kapittelet? Test deg selv:
I et nøtteskall
Romantikken hadde sitt utspring i Tyskland og Frankrike og oppsto der på slutten av 1700-tallet. I de sentrale delene av Europa varte perioden til omkring 1830. I Norge faller romantikken sammen med tiden etter 1814, da litteraturen skulle bli norsk. Perioden begynte altså senere og varte noe lenger her hjemme. Det er vanlig å skille mellom en konservativ romantikk fra Tyskland, og en radikal eller liberal romantikk fra England. Romantikken kom som en reaksjon på opplysningstidens tro på fornuften, og romantikerne mente at verden best kunne forstås gjennom følelser, fantasi og drømmer. De romantiske dikterne skilte mellom to verdener: den verdenen vi ser og sanser, og en åndelig verden bak det vi ser. Opplevelse, følelse og fantasi var viktigere for dikterne enn kunnskap og fornuft. Bønder og folk på landsbygda ble idealisert fordi romantikerne mente de var nærmere knyttet til naturen, og derfor bedre enn byfolk. Barn ble betraktet som naturlige fordi de ennå ikke var påvirket av sivilisasjonen. I Norge er Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven de mest kjente romantiske dikterne.
Nasjonalromantikken var en retning innenfor kunst og litteratur som kom til Norge fra Europa i første halv del av 1800-tallet, og varte fram til den ble avløst av realismen rundt 1870. Nasjonalromantikerne hadde en idé om at hver nasjon har sin sjel som det går an å få tak i gjennom kunsten. Følelsene og lengselen som var sentrale i romantikken, ble nå etter hvert knyttet til landet, naturen og folkelivet. Det samme skjedde i andre europeiske land, men i Norge etter 1814 lå forholdene til rette for det vi i litteratur historien kaller det nasjonale gjennombruddet, eller nasjonalromantikken.