Tekstbank – Skjønnlitterære tekster

Skjønnheten og udyret

Fransk eventyr, gjengitt fra Eventyr fra jordens hjerte, redigert av Prinsesse Märta Louise, Kirsti Birkeland og Kristin Lyhmann.

Førlesning: Har du sett Disney-filmen Skjønnheten og udyret? Hva handler den om?

Det var en gang en kjøpmann som var umåtelig rik. han hadde tre døtre, og den yngste var så vakker at hun alltid ble kalt for skjønnheten. Hun hadde fått alle gode egenskaper på en gang, og søstrene hennes, som var både late og innbilske, ble selvfølgelig misunnelige på henne.

Rett som det var, mistet kjøpmannen formuen sin og hadde ikke annet igjen enn et lite hus langt ute på landet et sted. Gråtende sa han til barna at de måtte flytte ut og bo i det lille huset, og der kunne de livberge seg som bønder. De to eldste døtrene begynte å gråte og sa at de aldri ville kunne venne seg til et så stusslig liv. Men Skjønnheten prøvde å trøste faren sin. Hun sa at hun ville være lykkelig hos ham samme hvor han bodde, og hun skulle gjøre alt hun kunne for å gjøre livet lettere for ham.

Da de hadde kommet seg ut til huset på landet, begynte Skjønnheten å jobbe som tjenestejente. Søstrene hennes gjorde ikke annet enn å sørge over det gode livet de hadde måttet forlate. Det hadde gått et helt år der ute i ensomheten på landsbygda da kjøpmannen fikk et brev med beskjed om at et skip nå var kommet vel i havn, fullastet med varer til ham. Det var en nyhet som gjorde de to eldste døtrene helt øre i toppen. Endelig skulle de slippe vekk fra det lille landstedet, der de bare hadde vantrivdes. Da de så at faren gjorde seg i stand for å dra ned til havna, ba de ham ta med seg fine kjoler og smykker til dem. Men da han spurte Skjønnheten hva hun ville ha, ba hun ham bare om en rose.

Kjøpmannen reiste, men da han kom fram, oppsto det en tvist om varene. Etter mye om og men måtte han ta fatt på hjemveien, like fattig som han var før. På veien ble han overrumplet av mørket og gikk seg vill i en skog, og plutselig brøt det løs et forferdelig uvær. Kjøpmannen flakket omkring uten å vite hvor det bar hen, og overlot til hesten å finne veien, men plutselig fikk han se lys i en lang allé. Han styrte hesten i den retningen og kom snart fram til et stort slott.

«Merkelig,» tenkte han, «ikke et menneske å se i slottsgården.»

Hesten fant på egen hånd veien til en åpen stall og gikk inn der. Selv gikk han inn i slottet og kom til en stor sal der det brant på peisen, og der det sto et bord dekket til én. Han gikk bort til ilden og tørket de våte klærne sine, og sulten som han var, kunne han ikke motstå fristelsen til å slå seg ned ved bordet og ta for seg av maten som var satt fram. Så ble han modigere og gikk ut av salen, gjennom det ene rommet etter det andre, alle praktfullt møblert. Til slutt fant han et rom med en god seng, og siden det var over midnatt og han følte seg trøtt, lukket han døra og la seg til å sove.

Klokka var ti om morgenen da han våknet, og han ble overrasket over å finne en ny, fin dress i stedet for reiseklærne, som hadde vært møkkete etter uværet. Han gikk til den store salen der han hadde spist kveldsmat dagen før, og der fant han et lite bord med sjokolade. Han kunne ikke tenke seg annet enn at alt dette var satt fram for ham av en snill fe, så han sa høyt: «Jeg takker så ydmykt, snille fe, for all vennligheten du har vist meg!» Så gikk han ut for å hente hesten og dra videre.

Idet han passerte en praktfull rosebusk med de herligste roser, kom han plutselig til å tenke på Skjønnhetens ønske og plukket en flott rose. I det samme hørte han et veldig rabalder og fikk se et skrekkelig udyr komme mot seg! Det var så fælt at han holdt på å besvime!

«At det går an å være så utakknemlig!» sa udyret med en uhyggelig stemme. «Jeg har reddet livet ditt ved å ta imot deg i slottet mitt, og som takk for umaken stjeler du rosene mine, som jeg elsker mer enn alt annet i verden! Du må dø for å sone den forbrytelsen! Jeg gir deg bare et kvarter til å be dine siste bønner!»

Kjøpmannen kastet seg på kne med foldede hender: «Tilgi meg, min herre! Jeg visste ikke at jeg kunne skade deg ved å plukke en rose. Det var en av døtrene mine som ba om den.» «Jeg kaller meg ikke herre,» svarte udyret, «men Udyret. Tross forbrytelsen skal jeg tilgi deg, men på den betingelsen at en av døtrene dine frivillig kommer hit for å dø i ditt sted. Reis hjem, men sverg på at hvis barna dine nekter å dø for deg, så kommer du tilbake hit innen tre måneder!»

Kjøpmannen dro av gårde, men var fast bestemt på å vende tilbake selv etter at de tre månedene var gått. Samme kveld kom han hjem til det lille huset sitt. Døtrene kom stormende imot ham, men han begynte å gråte da han fikk se dem. I hånden holdt han rosen, som han rakte til Skjønnheten og sa: «Skatten min, her har du rosen. Den kommer til å bli veldig dyr for den ulykkelige faren din.»

Og så fortalte han familien om det skjebnesvangre eventyret han hadde vært ute for. Da han hadde fortalt alt, satte de to eldste døtrene i høye rop og begynte å kjefte på Skjønnheten. Hun gråt ikke, og de sa: «Hun kommer til å volde vår fars død, og det uten å felle en tåre!»

«Far skal ikke dø,» sa Skjønnheten stille og rolig. «Ettersom Udyret har gått med på å ta en av døtrene hans i stedet, skal jeg ha gleden av å redde far og på den måten vise ham min kjærlighet.»

Kjøpmannen ble dypt beveget over denne hengivenheten, men han forsikret at han aldri ville gå med på at datteren skulle dø for ham. Men det hjalp ikke hva han sa. Skjønnheten ville absolutt dra av gårde, og det eneste faren kunne få henne med på, var at han selv skulle følge henne til slottet.

Da de to reisende kom fram utpå kvelden, var slottet helt opplyst, akkurat som den første gangen faren kom dit. Han tok med seg datteren inn i den store salen, der de fant et praktfullt måltid på et bord dekket til to.

Da de hadde spist kveldsmat, hørte de et veldig rabalder. Det var Udyret som kom inn. Skjønnheten kunne ikke annet enn å grøsse da hun så den ufyselige skikkelsen. Udyret spurte Skjønnheten om hun var kommet frivillig, og da hun svarte ja, fikk kjøpmannen lov til å dra derfra dagen etter. Så trakk Udyret seg tilbake.

Mens Skjønnheten lå og sov, drømte hun at en dame snakket til henne:

«Jeg er fornøyd med det gode hjertet ditt. Den gode gjerningen du gjør nå som du gir livet ditt for å redde faren din, skal få sin lønn.»

Skjønnheten fortalte om drømmen til faren neste morgen, og hun greide å gi ham ørlite håp og få ham til å dra av sted.

Da hun var blitt alene, fant hun ut at hun ville se seg om på slottet for å jage bort de urolige tankene. Snart kom hun til en port der det sto skrevet: «Skjønnhetens bolig». Hun åpnet den og ble blendet av den strålende prakten der inne. På et bord så hun en bok med gullbokstaver som sa: «Ønsk! Befal! Du er herskerinnen her.»

«Akk ja!» sukket hun. «Jeg ønsker ikke noe annet enn å få se den stakkars faren min og få vite hva han gjør akkurat nå.»

Dette hadde hun sagt for seg selv. Gjett om hun ble forundret da hun kastet et blikk på et stort speil og fikk se det lille hjemmet sitt! I speilet så hun også at faren nettopp var kommet tilbake med et fryktelig bedrøvet uttrykk i ansiktet. Skjønnheten følte seg litt beroliget og gikk ut på terrassen. Hun gikk ned en marmortrapp, og da så hun en sjø kranset av blomstrende trær. På stranden lå en flott båt med seil av silke, og hun steg om bord i båten og hadde en vidunderlig seiltur på sjøen.

Da hun satt til bords den kvelden, fikk hun plutselig se at Udyret trådte inn i salen og nærmet seg ærbødig.

«Skjønnhet!» sa han. «Tillater du at jeg ser på deg mens du spiser kveldsmat?»

«Det er du som er husbonden her,» sa Skjønnheten skjelvende.

«Nei,» svarte Udyret. «Det finnes ingen annen hersker enn du. Bare si at jeg skal gå, så gjør jeg det med en gang, selv om det piner meg. Si meg, synes du ikke jeg er veldig stygg?»

«Jo,» sa Skjønnheten, «for jeg kan ikke lyve. Men jeg tror du er veldig god.»

«Du har rett,» sa Udyret, «men jeg er ikke bare stygg, jeg mangler vett også. Jeg vet godt at jeg ikke er noe annet enn et dumt dyr.»

«Man er ikke dum,» svarte Skjønnheten, «når man tror at man ikke har vett. En dumming ville aldri ha visst det.»

Slik pratet de sammen en lang stund. Til slutt sa Udyret: «Skjønnhet! Vil du bli min kone?» En stund ble hun sittende helt stille. Hun var redd for at Udyret skulle bli rasende hvis hun motsatte seg det, men til slutt svarte hun likevel: «Nei, Udyr.» Og Udyret trakk seg bedrøvet tilbake og sa: «Farvel, Skjønnhet.»

Skjønnheten levde så i tre måneder i fred og ro på slottet. Hver kveld kom Udyret på besøk og pratet med henne mens hun spiste kveldsmat. Og hver gang oppdaget Skjønnheten nye gode sider ved ham. Hun vente seg til at han var så stygg, og hun var ikke det minste redd for å få besøk av ham. Faktisk begynte hun å glede seg til at han skulle komme. Det var bare en ting som plaget Skjønnheten: Hver gang Udyret skulle gå og legge seg om kvelden, spurte han om hun ville bli hans kone, og hver gang så det ut som om han ble fylt av sorg når hun svarte nei.

«Jeg vet godt at jeg er for stygg til at du vil gifte deg med meg,» sa Udyret en dag. «Men jeg er lykkelig over at du vil bli her. Lov meg at du aldri går fra meg!» «Når jeg har sett i speilet på rommet mitt,» svarte Skjønnheten, «har jeg sett det fattige hjemmet vårt og at far er alvorlig syk. Jeg lengter sånn etter å se ham igjen, og jeg ville dø av sorg om du nektet meg den gleden.»

«Jeg ville heller dø selv enn å volde deg sorg,» svarte Udyret. «l morgen sender jeg deg hjem til faren din. Du kommer til å bli der, og Udyret ditt kommer til å dø av sorg.»

Skjønnheten ble rørt til tårer og lovte å være tilbake innen åtte dager. Udyret ba henne sette rosen sin på et bord når hun gikk og la seg, det skulle være et tegn på at hun ville tilbake. Så skiltes de, og begge syntes det var veldig trist.

Da Skjønnheten våknet, befant hun seg ved døra til farens hus. En av søstrene kom for å lukke opp, men i stedet for å kaste seg i Skjønnhetens armer sto hun der stiv og forvirret, for hun syntes ikke det var noe fint å ha henne hjemme igjen. Skjønnheten skyndte seg å omfavne den gamle faren, som skalv og gråt av glede over å se sin kjære datter igjen. Hun fortalte om alt som hadde hendt på det forheksede slottet, om hvordan Udyret hadde vist henne sin hengivenhet, og om løftet hun hadde gitt om å vende tilbake innen åtte dager ved hjelp av rosen sin.

Faren ble glad, han begynte å tro at dette forunderlige eventyret skulle ende godt for den kjære datteren hans. Men søstrene ble misunnelige. De klarte ikke å skjule hvor misfornøyde de var, og trakk seg tilbake til hagen for å diskutere hvordan de skulle klare å holde på Skjønnheten. Den eldste søsteren skulle så inderlig gjerne ha sett Udyrets slott og bestemte seg for å stjele søsterens rose. Den burde jo kunne føre henne dit. Men i det samme hun tok blomsten, kjente hun at hun ble løftet høyt til værs, og så falt hun ned igjen, ikke i et slott, men midt i grisebingen. Hun tuslet skamfull bort derfra mens rosen vendte tilbake til Skjønnhetens rom av seg selv.

De to søstrene ble enige om at de skulle holde på Skjønnheten ved å late som de var snille og greie. På den måten ville hun glemme dagen for avreisen, og dermed ville ulykken ha skjedd. De viste henne så mye vennlighet at Skjønnheten gråt av glede. Da de åtte dagene hadde gått, rev de to søstrene seg i håret og lot som de var fortvilte, og Skjønnheten lovte å bli åtte dager til. Hun syntes likevel det var fælt at hun skulle plage det stakkars Udyret, som hun elsket av hele sitt hjerte.

Den tiende natten drømte hun at hun var i slottshagen og så Udyret ligge i gresset ved sjøen, døden nær. Skjønnheten våknet forskrekket, sto oppskaket opp, satte rosen på bordet og la seg igjen. Da hun våknet, var hun i Udyrets slott. Dagen ble fryktelig lang. Hun ønsket bare at det skulle bli kveld, slik at hun kunne ta imot ham som hun pleide når hun satte seg til bords.

Men den kvelden var Udyret ikke å se. Skjønnheten stormet gjennom slottets saler og jamret og skrek. Hun var helt fortvilet! Etter å ha lett overalt kom hun til å tenke på drømmen og løp ned gjennom hagen til sjøen der hun hadde sett ham sove. Det stakkars Udyret lå der livløst, og hun trodde han var død. Hun kastet seg ned over kroppen hans og følte ingen avsky for at han var så stygg. Da kjente hun at hjertet hans fremdeles banket! Hun tok vann fra sjøen og helte over hodet hans, og Udyret slo øynene opp.

«Du har glemt hva du lovte,» sa han til Skjønnheten. «Av sorg over å ha mistet deg bestemte jeg meg for å dø av sult. Men jeg dør tilfreds, fordi jeg fikk gleden av å se deg igjen enda engang.»

«Nei, kjære Udyr, du skal ikke dø!» sa Skjønnheten. «Du skal leve og bli min mann. Fra og med denne stund gir jeg deg min hånd og sverger på at jeg skal være bare din. Jeg trodde det bare var vennskap jeg følte for deg, men den smerten jeg kjenner nå, har overbevist meg om at jeg ikke kan leve uten deg.»

I det samme Skjønnheten hadde sagt de ordene, så hun at hele slottet ble opplyst. Fyrverkeri, musikk, alt tydet på at her ble det stor fest. Hun snudde seg igjen mot det kjære Udyret, og gjett om hun ble overrasket! Udyret var forsvunnet, og i hans sted så hun en ung og vakker prins som takket henne for at hun hadde løst ham fra trolldommen. Prinsen kastet seg ned for føttene hennes og sa: «En ond fe dømte meg til et udyrs skikkelse helt til ei vakker jente sa at hun ville gifte seg med meg. Det fantes ingen andre enn deg i hele verden som var god nok til å bli rørt av godheten i mitt indre. Nå tilbyr jeg deg min krone, men jeg kan likevel ikke fullt ut betale min takknemlighetsgjeld til deg.»

Skjønnheten rakte den vakre prinsen hånden og hjalp ham opp, og de gikk til slottet sammen med feen som hadde vist seg for Skjønnheten den første natten hun hadde vært på slottet. Feen hentet også faren og søstrene til Skjønnheten til den store salen, og da hun svingte tryllestaven sin igjen, ble alle i salen ført av sted til prinsens kongerike. Undersåttene hans ble jublende glade over å se ham igjen, og han feiret bryllup med Skjønnheten. Og de levde lenge sammen i fullkommen lykke, ettersom den bygde på godhet og dyd.

Fra Eventyr fra jordens hjerte, 2007. Oversatt av Kjell og Kari Risvik

Spørsmål til teksten:

1. Hvem er helt/heltinne i dette eventyret?
2. Hvilket mål har helten/heltinnen? Hvilke hjelpere og motstandere finnes også i eventyret?
3. Hvordan tolker du at udyret viser seg å være en prins som noen har «forgjort»?
4. Les eventyret «Kvitebjørn kong Valemon» på side 386 i tekstsamlingen. Sammenlign de to kvinnelige hovedpersonene og de to «kjærestene» deres.
5. Les «Eros og Psyke» som ligger på nettressursen til Intertekst. Hvilke likhetstrekk finner du mellom disse to historiene?