dukkehjem.mp3

dukkehjem01.mp3
Dette er avslutningsscenen i "Et dukkehjem" der hovedpersonen Nora tar et oppgjør med sitt eget liv og ektemannen Torvald Helmer. De har tre barn sammen. Torvald er banksjef og vel ansett. Han har i alle år behandlet Nora som en "dukke" som skulle underholde og more ham.
dukkehjem02.mp3
Can't find object b0b604bf-a420-4bf5-9856-66ea9ce634e3For flere år siden reddet Nora Torvald da han var syk. Hun måtte låne penger ulovlig, for gifte kvinner hadde ikke lov til å låne penger på denne tiden. Derfor skrev hun under med sin fars navn. I flere år hadde hun vært stolt over at hun hadde reddet mannens liv, og hun har hele tiden trodd at Torvald ville ta skylden på seg dersom saken ble kjent. Nå har Torvald fått vite hva som har skjedd, og han fordømmer henne på det sterkeste.

dukkehjem03.mp3
HELMER: Hva er det? Ikke til sengs? Har du kledd deg om?

Can't find object 3d579524-8fcf-40ff-a28f-40131c4c4d72NORA : (i sin hverdagskjole) Ja, Thorvald nå har jeg kledd meg om.

HELMER: Men hvorfor nå så sent - ?

NORA: I natt sover jeg ikke.

HELMER: Men, kjære Nora -

NORA: (ser på sitt ur) Klokken er ennå ikke så mange. Sett deg her, Thorvald; vi to har meget å tale sammen om. (hun setter seg ved den ene siden av bordet)

HELMER: Nora - hva er dette her? Dette stivnede uttrykk -

NORA: Sett deg ned. Det blir langt. Jeg har meget å tale med deg om.

HELMER: (setter seg ved bordet like overfor henne) Du engster meg, Nora. Og jeg forstår deg ikke.

NORA: Nei, det er akkurat det. Du forstår meg ikke. Og jeg har heller aldri forstått deg - før i aften. Nei, du skal ikke avbryte meg. Du skal bare høre hva jeg sier. - Dette er et oppgjør, Thorvald.

HELMER: Hvorledes mener du det?

NORA: (etter en kort taushet) Er det ikke en ting som er påfallende, slik som vi sitter her?

HELMER: Hva skulle det være?

NORA: Nå har vi vært gift i åtte år. Faller det deg ikke inn at det er første gang vi to, du og jeg, mann og kone, taler alvorlig sammen?

HELMER: Ja, alvorlig - hva vil det si?

NORA: I åtte samfulle år, - ja lenger, - like før vårt første bekjentskap, har vi aldri vekslet et ord om alvorlige ting.

HELMER: Skulle jeg da evig og alltid innvie deg i bekymringer som du likevel ikke kunne hjelpe meg å bære?

NORA: Jeg taler ikke om bekymringer. Jeg sier vi har aldri sittet i alvor sammen for å søke å komme til bunns i noe.

HELMER: Men, kjæreste Nora, ville da det vært noe for deg?

NORA: Der er vi ved saken. Du har aldri forstått meg. - Det er øvet urett mot meg, Thorvald. Først av pappa og siden av deg.

HELMER: Hva! Av oss to, av oss to som har elsket deg høyere enn alle andre mennesker?

NORA: (ryster på hodet) Dere har aldri elsket meg. Dere har bare syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.

HELMER: Men Nora, hva er dette for ord?

NORA: Ja, det er nå så Thorvald. Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han meg alle sine meninger, og så hadde jeg de samme meninger; og hvis jeg hadde andre, så skjulte jeg det; for det ville han ikke ha likt. Men han kalte meg sitt dukkebarn, og han lekte med meg som jeg lekte med mine dukker. Så kom jeg i huset til deg -

HELMER: Hva er det for uttrykk du bruker om vårt ekteskap?

Can't find object 2d99de1f-a1f6-4f2d-8c7f-a24439e336aaNORA: (uforstyrret) Jeg mener, så gikk jeg fra pappas hender over i dine. Du innrettet alle ting etter din smak, og så fikk jeg den samme smak som deg; eller jeg bare lot som; jeg vet ikke riktig -; jeg tror det var begge deler; snart det ene og snart det annet. Når jeg nå ser på det, så synes jeg at jeg har levet her som et fattig menneske - bare fra hånd til munn. Jeg har levet av å gjøre kunster for deg, Thorvald. Men du ville jo ha det så. Du og pappa har gjort stor synd imot meg. Dere er skyld i at det ikke er blitt noe av meg.

dukkehjem04.mp3
HELMER: Nora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du ikke vært lykkelig her?

NORA: Nei, det har jeg aldri vært. Jeg trodde det; men jeg har aldri vært det.

HELMER: Ikke - ikke lykkelig!

NORA : Nei, bare lystig. Og du har alltid vært snill imot meg. Men vårt hjem har ikke vært noe annet enn en lekestue. Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg hjemme var pappas dukkebarn. Og barna, de har igjen vært mine dukker. Jeg synes det var fornøyelig når du tok og lekte med meg, liksom de syntes det var fornøyelig når jeg tok og lekte med dem. Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

HELMER: Det er noe sant i hva du sier, - så overdrevent og overspent det enn er. Men heretter skal det bli annerledes. Lekens tid skal være forbi; nå kommer oppdragelsens.

NORA: Hvis oppdragelse? Min eller barnas?

HELMER: Både din og barnas, min elskede Nora.

NORA: Akk, Torvald, du er ikke mann til å oppdra meg til en rett hustru for deg.

HELMER: Og det sier du?

NORA: Og jeg, - hvorledes er jeg forberedt til å oppdra barna?

HELMER: Nora!

NORA: Sa du det ikke selv for en stund siden, - den oppgave torde du ikke betro meg.

HELMER: I oppbrusningens øyeblikk! Hvor vil du med det?

NORA: Jo; det var meget riktig sagt av deg. Jeg maktet ikke den oppgave. Det er en annen oppgave som må løses først. Jeg må se og oppdra meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nå fra deg.

HELMER: (springer opp) Hva var det du sa?

NORA : Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på alle ting utenfor. Derfor kan jeg ikke bli hos deg lenger.

Can't find object 216d6a06-c193-4cec-b3b6-6bd88f241b77HELMER: Nora, Nora!

NORA: Jeg vil gå herfra nå straks. Kristine tar nok imot meg for i natt.

HELMER: Du er avsindig! Du får ikke lov! Jeg forbyr deg det!

NORA : Det kan ikke nytte å forby meg noe heretter. Jeg tar med meg det som tilhører meg selv. Av deg vil jeg ingenting ha, verken nå eller senere.

HELMER: Hvilket vanvidd dette er!

NORA: I morgen reiser jeg hjem, - jeg mener, til mitt gamle hjemsted. Der vil det være lettest for meg å komme inn i ett eller annet.

HELMER: Å du forblindede, uerfarne skapning!

NORA: Jeg må se å få erfaring, Torvald.

HELMER: Forlate ditt hjem, din mann og dine barn! Og du tenker ikke på hva folk vil si.

NORA: Det kan jeg ikke ta hensyn til. Jeg vet bare det blir nødvendig for meg.

HELMER: Å, det er opprørende. Således kan du svikte dine helligste plikter?

NORA: Hva regner du da for mine helligste plikter?

HELMER: Og det skal jeg behøve å si deg! Er det ikke pliktene mot din mann og dine barn?

NORA: Jeg har andre likså hellige plikter

HELMER: Det har du ikke. Hvilke plikter skulle det være?

dukkehjem05.mp3
NORA: Pliktene imot meg selv.

HELMER: Du er først og fremst hustru og mor.

NORA : Det tror jeg ikke lenger på - Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske, jeg, likså vel som du, - eller i allfall skal jeg forsøke på å bli det. Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier, og hva som står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og se å få rede på dem.

HELMER: Du skulle ikke ha rede på din stilling i ditt eget hjem? Har du ikke i slike spørsmål en usvikelig veileder? Har du ikke religionen?

NORA: Akk, Torvald, jeg vet jo slett ikke hva religionen er.

HELMER: Hva er det du sier!

NORA: Jeg vet jo ikke annet enn hva presten Hansen sa da jeg gikk til konfirmasjonen. Han fortalte at religion var det og det. Når jeg kommer bort fra alt dette her og blir ensom, så vil jeg undersøke den sak også. Jeg vil se om det var riktig det presten Hansen sa, eller i alle fall om det er riktig for meg.

HELMER: Å, slikt er da uhørt av en så ung kvinne! Men kan ikke religionen rettlede deg, men så la da meg ryste opp din samvittighet. For moralske følelser har du da? Eller, svar meg, - har du kanskje ingen?

NORA: Ja, Torvald, det er ikke godt å svare på det. Jeg vet det jo slett ikke. Jeg er ganske i villrede med de ting. Jeg vet bare at jeg har en ganske annen mening om slike ting enn du. Jeg hører jo også nå at lovene er annerledes enn jeg tenkte; men at de lover skulle være riktige, det kan jeg umulig få inn i mitt hode. En kvinne skal altså ikke ha rett til å skåne sin døende gamle far, eller til å redde sin manns liv! Slikt tror jeg ikke på.

HELMER: Du taler som et barn. Du forstår ikke det samfunn du lever i.

NORA: Nei, det gjør jeg ikke. Men nå vil jeg sette meg inn i det. Jeg må se å finne ut hvem som har rett, samfunnet eller jeg.

HELMER: Du er syk, Nora; du har feber; jeg tror nesten du er fra sans og samling.

NORA: Jeg har aldri følt meg så klar og sikker som i natt.

HELMER: Og klar og sikker forlater du din mann og dine barn?

dukkehjem06.mp3
NORA: Ja; det gjør jeg.

HELMER: Så er kun en forklaring mulig.

NORA: Hvilken?

HELMER: Du elsker meg ikke mer.

NORA : Nei, det er just tingen.

HELMER: Nora! Og det sier du!

NORA: Å, det gjør meg ondt, Torvald; for du har alltid vært så snill imot meg. Men jeg kan ikke gjøre ved det. Jeg elsker deg ikke mer.

HELMER: (med tilkjempet fatning) Er dette også en klar og sikker overbevisning?

NORA: Ja, fullkommen klar og sikker. Det er derfor jeg ikke vil være her lenger.

(…)

HELMER: Men du er min hustru, både som du er, og som du blir.

NORA: Hør, Torvald; - når en hustru forlater sin manns hus, således som jeg nå gjør, så har jeg hørt at han etter loven er løst fra alle forpliktelser imot henne. Jeg løser deg iallfall fra enhver forpliktelse. Du skal ikke føle deg bundet ved noe, likeså lite som jeg vil være det. Der må være full frihet på begge sider. Se her har du min ring tilbake. Gi meg min.

HELMER: Også dette?

NORA: Dette også.

HELMER: Her er den.

NORA: Så. Ja, nå er det altså forbi. Her legger jeg nøklene. Om alle saker i huset vet pikene beskjed - bedre enn jeg. I morgen, når jeg er reist, kommer Kristine hit for å pakke de ting som er min eiendom hjemmefra. Det vil jeg ha sendt etter meg.

HELMER: Forbi; forbi! Nora, vil du aldri mer tenke på meg?

NORA: Jeg kommer visst ofte til å tenke på deg og på barna og på huset her.

HELMER: Kan jeg skrive til deg, Nora?

NORA: Nei - aldri. Det får du ikke lov til

HELMER: Å, men sende deg penger får jeg vel? -

NORA : Intet; intet

HELMER: - hjelpe deg hvis du skulle behøve det?

NORA: Nei, sier jeg. Jeg mottar ingen ting av fremmede.

HELMER: Nora, - kan jeg aldri bli mer enn en fremmed for deg?

NORA: (tar sin sekk) Akk, Torvald, da måtte det vidunderligste skje. -

HELMER: Nevn meg det vidunderligste!

NORA: Da måtte både du og jeg forvandle oss således at -. Å, Torvald, jeg tror ikke lenger på noe vidunderlig.

HELMER: Men jeg vil tro på det. Nevn det! Forvandle oss således at - ?

NORA: At samliv mellom oss to kunne bli et ekteskap. Farvel. (Hun går ut gjennom forstuen.)

HELMER: (synker ned på en stol ved døren og slår hendene for ansiktet) Nora! Nora! (Et håp skyter opp i ham.) Det vidunderligste - ?!

(Nedenfor høres drønnet av en port som slås i lås.)

Foto fra Den Nasjonale Scenes oppsetning i 2003/Thor Brøreskift